Fredag 5. juli 1940 kom en tysk marineoffiser, havnefogden og den lokale los ut til Katland og underrettet Emanuel Tønnesen om at fyret nå var underlagt tysk kommando.

Fyrvokteren rapporterte om dette til sine overordnede om sin nye instruks to dager senere:

1. Fra nu av at være under hans myndighet vedørende fyrets tending og slukning.
2. Fyret måtte til enhver tid på kortest mulig varsel stå klar til benyttelse.
3. Besked om tending og slukning skulle gis mig av havnefogden eller lodsen.
4. Fyret måtte aldrig forlates, men en måtte være tilstede om dagen for at motta ordre.
5. Evakuering av kone og børn ansåes tilrådelig

Emanuel Tønnessen fikk et par uker etter krigsutbruddet, og fyret var slukket, en gang besøk av tyskerne som påstod at lykta hadde vært tent. Fyrvokteren benektet dette, og hevdet at det nok hadde vært sollyset som hadde spilt dem et puss og gitt refleksjoner i prismene i lykta.

Etter krigsutbruddet ble altså fyret slukket på grunn av blendingsreguleringen. Fyret måtte evakueres, og Tønnesens familie fant seg husvære på Langøy i Spind. Emanuel selv måtte likevel bli på sin post i tilfelle de tyske myndigheter skulle ha behov for å benytte fyret, og i 1941 ble den 16 år gamle sønnen Emil tilsatt som reserveassistent og bisto faren. Han ble godkjent som «innleid hjelp» under disse spesielle forhold, selv om han var svært ung. Lønna var seks kroner dagen, og 60 øre for ekstra vedlikeholdsarbeid.

Mye av tilværelsen under krigen besto i å skaffe mat. Det var mangel på alt. Derfor kunne fisk, krabber, hummer og alker være til god hjelp som byttemiddel for å skaffe seg egg, melk og smør på gårdene i området.

Vinteren 1943 fant de faktisk flere kasser smør drivende i sjøen. Smøret, som tilsynelatende hadde flytt opp fra lasterommet til en torpedert båt, luktet ille etter lang tid i sjøen. Etter at det ytre laget ble skåret vekk, viste det seg at innholdet var velegnet til såpeproduksjon.

Fra Katland hadde fyrvokterfamilien orkesterplass til hendelser av til dels svært dramatisk karakter. De så skip som forliste, og de var vitner til regulære luftkamper som utspilte seg rett utenfor fyret. En gang kom sperreballonger som hadde slitt seg fra bygninger i London seilende med vaiere på slep. De representerte stor fare for mennesker, bygninger og infrastruktur, men de ble et lett mål for tyskernes mitraljøser.
_________________________________________________________________

Mer om:
En høstnatt i 1944
Tønnesen
Vikarene
Matauk på Katland