Lina (egentlig Olene Joachime) og Abraham hadde åtte barn sammen - men det var kun fem av dem som vokste opp. Når man vokser opp på et isolert skjær, kan en ikke følge normal skolegang. Derfor ble det ansatt guvernante som skulle påse at barna fikk den skolegang som var påkrevet. Spind kommune utbetalte det som skulle ha vært brukt til barnas skolegang direkte til fyrvokteren. Ida Askildsen (f. 1845) fra Haugesund flyttet inn, men det tok ikke lang tid før Abraham og Ida giftet seg. De fikk fem barn sammen, og fire av dem ble født på Katland. I 1890 forlot han og hans nye familie Katland og satte kursen mot Slotterøy fyr ved Fitjar i Sunnhordaland.

Abraham levde til rundt århundreskiftet, men i folketellingen fra året 1900 møter vi hans enke Ida og barna Halvard (f. 1881), Linart (f. 1883), Anna Birgitte Sofie (f. 1886), Wilhelm (f. 1888) og Ambrosia (f. 1891)på Risøy i Haugesund. Hun hadde flyttet til sin hjemby.

Iver Martin Unsgaard (f. 1833) overtok i 1890 jobben  etter Abraham Tønnessen. Han hadde også vært skipsfører. I folketellingen for Spind i 1900 finner vi Unsgaard på Katland sammen med sin kone Hanna Henriette og et syv år gammelt barnebarn, som var oppkalt etter sin bestefar: Gutten het Iver Martin Unsgaard Johansen. De hadde fem barn, men den yngste - som var oppkalt etter sin mor - døde i 1873 bare tre år gammel. Kun den yngste jenta av de som vokste opp var med til Katland. Kanskje ikke så rart at ikke flere av dem ble med siden Ane Martha, som yngstejenta het, hadde rukket å bli 23 år gammel da faren overtok fyret på Søndre Katland. De øvrige barna het: Nikoline Marie (f.1861), Arnt Martin (f.1863) og Peter Andreas (f. 1865). Ane Martha giftet seg i 1895 med Gerhard Severin Gabrielsen, som drev landhandel på Hananger. Blar vi i folketellingene fra 1865, finner vi Unsgaard og hans familie i Trondheim - i Taraldsgårdsveita 5. - i sin svigermors hus. Mellomstemann, Arnt Martin, var skøyteløper. I februar 1879 gikk historiens første skøyteløp i Trondheim med både kunstløp og hurtigløp, og de var delt i to klasser: Eldre og yngre deltakere. Vinneren av klassen "Hurtigløb for Yngre" - var nettopp den 16 år gamle Arnt Unsgaard.

Unsgaard døde på Katland i november 1903 - 70 år gammel. Sannsynligvis har det vært en midlertidig fyrvokter der i et måneder etter hans død. I 1904 kom i hvert fall Jens Peter Melgaard Sørensen (f. 1854) til Katland, og han ble der i 10 år. Melgaard Sørensen var i 1900 bosatt i Kristiania, og var gårdstyrer i en leiegård like ved Vår Frelsers gravlund. Han kom opprinnelig fra Kragerø-distriktet.

Abraham Tønnessens sønn, Sigvald - som praktisk talt var vokst opp på fyret, ble ansatt i 1914. Han ble der i fem år. Det første året var han midlertidig ansatt, men han hadde også vært ferievikar etter forslag fra Melgaard Sørensen selv i 1913. Sigvald (f. 1870) hadde i likhet med mange av de andre fyrvokterne bakgrunn som skipsfører. Helt i fra starten av sin tilværelse som fast ansatt i 1915 hadde Sigvald planene i orden: Han foreslo allerede i tiltredelsesbrevet å reparere båtopptrekket som "..af sjøen blev sønderslået sist vinter." Han ba også om å få tilsendt malingsaker for innendørs oppussing. Søndre stue og spiskammeret trengte nemlig å pusses opp.

Tøff tilværelse
Å være bosatt på Katland må ha vært en tøff tilværelse - det kunne nok titt og ofte tære på både humør og helse. Da Sigvald Tønnessen sa opp sin stilling på Katland fyr i 1919, begrunnet han det blant annet på denne måten:

Jens Peter Melgaard Sørensen, som var bosatt på Katland i tiårsperioden mellom 1904 og 1914, hadde som nevnt vært bosatt i Kristiania som gårdsbestyrer. Antagelig er det han vi finner i 1865- folketellingen som en 11 år gammel gjetergutt fra Mørland utenfor Kragerø. Den 11. februar 1910 søkte han "..ærbødigst.." om overflytning til et annet fyr - helst på østlandsområdet etter at han hadde tjenestegjort i seks år på fyret:

Legen hadde ikke gitt henne noe håp om å bli bedre så lenge hun bodde der ute i havgapet i et hus med fuktige vegger. Først fire år senere kom de seg vekk derfra.

I mars 1912 var han bekymret for drikkevannet sitt, og sendte inn prøver av vannet for analyse. Vannet hadde fått svarte partikler i seg. Statskjemiker Schmelck, som undersøkte vannet, fant ut at det var kull som formodentlig hadde "..føket op i vandet fra en pipe". Dette var altså ikke å regne som helseskadelig, "..om den end er ubehagelig." Rapporten konkluderte med at fyrvokteren nok burde filtrere det forurensede vannet "..forsaavidt De endnu ikke har noget andet vand."

"Efter som lodsnoren til klippen nu er utslitt så bedes de herved om at sende mig en ny. 
Den må være av fleksibel wire, lengden er 6 1/2 favn.."

Og skulle det være nødvendig å oppgi tykkelsen, var Sigvald villig til å oversende et stykke av den gamle linen som prøve, men som han skrev: "... jeg går ut fra at de på fyrkontoret har rede på hvor tyk den skal være." Forefallende reparasjoner av båttrekk, naust og skader på selve fyrhuset ble vanligvis foretatt av reparatører fra Sunnmøre som kom med skip en gang i året og besøkte fyrene langs kysten. Det var nok tvingende nødvendig at de kom til Katland, på grunn av all den ødeleggelse været forårsaket.

Mellomkrigstid
I 1919 flyttet den da 50 år gamle John Doreus Tønnesen og hans familie inn på Katland. Han hadde også bakgrunn som skipsfører. Karrieren som sjømann startet som kokk i 1884 på barken "Augusta" fra Arendal. I 1900 finner vi han på Ågerøy i Aust-Agder oppført i folketellingen som "Skibskaptein og Hummerhandler," sammen med sin kone og de tre døtrene Dorthea (f. 1893), Helena (f. 1895) og Dagny (f. 1898). Han og kona Torborg skulle få ytterligere fem barn til senere: Cora (f. 1900), Arne (f.1904), Josef (f. 1906), Erling (f.1909) og Hjørdis (f.1911. I 1924 var det også bryllup på Katland da datteren Cora giftet seg med Martin Jacobsen fra Loshavn. Martin var vokst opp i Loshavns eldste hus, og drev landhandel.

Tønnesen sa opp sin stilling i 1928, og i prosessen for å finne hans etterfølger får vi et innblikk i hvem som var søkere - og hva man var på jakt etter når de skulle ansettes. En arbeidsledig sjømann fra Eikvåg, og en annen Eikvågmann som noen år tidligere hadde flyttet til Flekkefjord var blant søkerne. Den første søkte nok i ren nød, det var rett og slett en ledig jobb. Den andre led tilsynelatende av forbigående hjemlengsel, fordi han ble boende i Flekkefjord resten av sitt liv. En tredje søkte pr. postkort.

Felles for dem alle var at de var sjanseløse til jobben fordi Fyrdirektøren nå kun ansatte folk med erfaring fra Fyrvesenet, altså de som hadde vært assistenter ved andre fyrstasjoner eller hadde erfaring som fyrvoktere. Samuel Gabrielsen Lande fikk jobben, men tiltrådte først etter at John Tønnessens sønn Arne hadde fungert som midlertidig fyrvokter i et par måneder høsten 1928. John hadde fått jobb på Hatholmen Fyr ved Mandal, og tiltrådte der 6. sept 1928.

Samuel Gabrielsen Lande (1871-1961) var fra Lande utenfor Mandal. Han hadde vært ansatt ved Ryvingen Fyr i åtte år før han kom til Katland. Siden 1917 hadde han vært enkemann. Samuel og kona Marie hadde fire barn, men det var kun de to yngste, Sverre og Albert, som ble med til Katland. Barnas tante, Rakel Fredriksen (f. 1873), var også med. Sønnene forlot redet etter tur. Rundt 1930 giftet Samuel og Rakel seg med hverandre. I 1934 fikk han jobben som fyrvokter på Stavseng Fyr ved Kragerø, og ble der til han pensjonerte seg.

Krig
Fredag 5. juli 1940 kom en tysk marineoffiser, havnefogden og den lokale los ut til Emanuel Tønnesen på Katland og underrettet han om at fyret nå var underlagt tysk kommando. Konsekvensene ble store: Fyret skulle være under tysk kommando når det gjaldt hvorvidt fyret skulle tennes eller slukkes. Til enhver tid - og på kortest mulig varsel måtte fyret stå klar til benyttelse. Varsel om tenning eller slokking av fyret skulle komme fra enten havnefogden eller losen. Fyret måtte aldri forlates, mens kone og barn måtte evakueres.

Emanuel ble på Katland - mens det måtte skaffes hus til den øvrige familien på Langøy i Spind. Sønnen Emil, som da var 16 år, ble godkjent i 1941 som "innleid hjelp" under disse spesielle forhold, selv om han var svært ung. Han bodde siden på fyret sammen med sin far i de resterende krigsårene.

Etter krigsutbruddet ble fyret slukket på grunn av blendingsreguleringen. En dag denne våren fikk Emanuel Tønnessen besøk av tyskere som påstod at lykta hadde vært tent. Emanuel benektet dette, og hevdet at det nok hadde vært sollyset som hadde spilt dem et puss og gitt refleksjoner i lykta.

Katlands siste fyrvokter
Emanuel Tønnesen (f. 1893) ble Katlands siste fyrvokter, og han var kanskje den som hadde hatt det lengste oppholdet der. Bare Iver Martin Unsgaard hadde tilsvarende lengde i sin tjenestetid. Emanuel kom fra Narestø utenfor Arendal, og det er nettopp der vi finner han som syvåring ved folketellingen i 1900. Han var gift med Emily (f. 1899) - og de hadde fire barn: Emil (f.1925), Aslaug (f.1928), Eyvind (f. 1930) og Kjel (f.1933).

I 1934 kom han til fyret etter å ha tjenestegjort - i likhet med sin forgjenger - ved Ryvingen fyr. Lande hadde riktignok reist fra Katland allerede i desember 1933, etter at han hadde fått jobb ved Stavseng Fyr nær Kragerø. En midlertidig fyrvokter vikarierte i et par måneder fram til Emanuel og hans familie var på plass. Det har forresten vært vanlig ved de fleste overganger mellom fyrvokterne at en midlertidig fyrvokter er blitt utpekt i en mellomperiode.

Etter krigen ble det på tale å ansette en reserveassistent. Emanuel foreslo i et brev til fyrdirektøren at sønnen Eyvind ble ansatt, fordi det kunne bli vanskelig å håndtere fremmede der ute. Vaktavløsningen måtte nemlig skje gjennom soveværelset. Sønnen ble midlertidig ansatt som reserveassistent i november 1946.

Postførere og ferievikarer
Skulle fyrvokteren på Katland ha ferie, måtte vikar godkjennes. Det var slett ikke alltid den som fyrvokteren foreslo falt i smak. Sommeren 1916 ble Sigvald Tønnessens forslag til ferievikar avvist, og han ble anmodet om å foreslå en ny. Anton Tønnessen fra Loshavn ble foreslått, en skipsfører i 60-årene - og ..en vel anset mand her på stedet." Han ble godtatt. Relativt ofte har vokternes sønner vært avløsere, men det var jo slett ikke urimelig sett i det lys at de hadde førstehåndskunnskap om hva jobben gikk ut på.

Å få posten ut til Katland krevde organisering. Fyrdirektøren leide en lokal person som postfører. Oppgaven var å hente posten i Farsund, og bringe den til familien på Katland. I 1912 ble Zakarias Hansen fra Langøy i Spind ansatt for å utføre denne oppgaven. Avtalen gikk ut på at han hver 14 dag skulle frakte post mellom Farsund og Katland, men måtte også regne med å ta med personer og eventuelt gjenstander inntil 500 kg. Betalingen var 2 kroner turen.

Ordningen med postfører var ikke alltid like aktiv. I Landes tid ved fyret måtte de hente posten selv, men i Emanuel Tønnessens tid ble den igjen virksom. En avtale fra 1939 viser at en Zacharias Reinertsen i juni dette året ble ansatt som postfører, og at betalingen nå var steget til 8 kroner turen. Men nå måtte postføreren ta turen en gang i uken.

Fraflytting
1946 startet prosessen som førte til automatiseringen - og dermed at fraflyttingen av Katland ble et faktum. Fyrkontoret i Oslo sendte ut et høringsnotat hvor vi også får et innblikk i tekniske data: Lykten beskrives med en lysstyrke av 640 Hefnerlys, maksimum synsvidde 13 nautiske mil. Hefnerlys var begrepet som den gang ble brukt for å angi lysstyrke. Den foreslåtte erstatning skulle være en automatisk gassfyrlampe med 2100 Hefnerlys. I dag er det elektrisk lampe basert på solceller.

Steinbygningen var det meningen å erstatte med et høyt stativ. Heldigvis ble ikke det noe av. Bygningen står der den dag i dag, men den ble fraflyttet 1. juli 1948. Da ble Leonard Olsen fra Loshavn oppsynsmann, og i årevis kunne man se Leonard skåte sin robåt fra huset sitt på brygga i Loshavn til Katland for å inspisere stedet. Siden fraflyttingen har det ikke vært særlig aktivitet i boligen - utenom i en periode da sjøspeiderne i Farsund brukte stedet.

Erfarne menn
Fire av syv voktere bar navnet Tønnesen. Det er nok en tilfeldighet all den tid kun to av dem var i slekt. Men hvis vi skal trekke frem fellesnevnere for fyrvokterne på Katland, så må det være at de var erfarne godt voksne menn som i hovedsak hadde bakgrunn som skippere eller - som to av dem - hadde sin bakgrunn fra fyrvesenet. Det er et linjeskifte i 1920-årene: Fra ansettelsen av Gabrielsen Lande i 1928 er tjenestetid i fyrvesenet det som teller.

De som tjenestegjorde ved fyrene langs kysten oppnådde en helt spesiell status i lokalmiljøene. For sitt ansvarsfulle yrke ble de møtt med respekt. Med dagens kommunikasjonsteknologi er det vanskelig å forestille seg hvordan hverdagen må ha fortonet seg den gang. Flere har opplevd sin barndom på Katland med noen få kvadratmeter snaue svaberg som uteareal og en guvernante som sikret skolegangen. Farlig må det også ha vært, selv om vi ikke har noe vitnesbyrd om at menneskeliv er gått tapt.

Historien om Katland Fyr er også historien om hvordan mennesker har vært i stand til å mestre ekstreme naturforhold. Tar du en rusletur på det vesle skjæret hvor fyrhuset er plassert, vil du kunne se spor etter en del uthus, en vei som ble kalt 'Karl Johan' – og en grisebinge. Karl Johan var navnet på veien som gikk fra selve fyrhuset til et stort naust som sto på den nordvestlige siden av øya. I små skar langs denne veien ble det dyrket salat, persille og gulrøtter. John Tønnessen pleide å hente jord fra Urøy, men første året han forsøkte dette ble alt spylt bort i en storm. Av den grunn sørget han for at jorden var inne før høststormene kom, og den ble lagret i hønsehuset like ved fyret.

I grisebingen like ved inngangen til fyret ble det om våren foret opp griser til slakting om høsten, og det var nok ikke alltid lett for barna å fordøye slik mat ettersom disse grisene selvsagt ble barnas kjæledyr. En gang i Emanuel Tønnessens tid falt en gris ned i brønnen som lå under kjelleren i selve boligen - det var den eneste kilden til drikkevann som var tilgjengelig. Det ble nok kokt en del vann på Katland denne høsten.

Mye av utearealene ble borte under en kraftig storm høsten 1957. Store deler av 'Karl Johan', rekkverket langs denne veien, og muren som det gamle naustet sto på ble helt ødelagt. Vinduer ble slått i stykker, og bygningen skal ha vært fylt med vann opp til midten av 2. etasje. 

Men fyrhuset står der ennå -  slik det har gjort siden det ble støpt i 1878.

 

Tjenesteperiode	Fyrvokterne
1878 – 1890	Abraham Severin Tønnesen
1890 – 1903	Iver Martin Unsgaard
1904 – 1914	Jens Peter Melgaard Sørensen
1914 – 1919	Sigvald Tønnesen
1919 – 1928	John Tønnesen
1928 – 1934	Samuel Gabrielsen Lande
1934 – 1948	Emanuel Tønnesen
Katlandsiden	I overgangene mellom fyrvokterne, har det ofte vært utnevnt midlertidige fyrvoktere i noen måneder. Derfor er året for overtagelsen av fyret noenlunde korrekt, mens tidspunktet for fratredelse i noen tilfelle kan bli unøyaktige p.g.a et årsskifte kan ha kommet i mellom.

Kilder:
Fyrdirektoratets arkiv - hovedsakelig korrespondanse mellom fyrvokterne og Fyrdirektøren. Riksarkivet
Torry Unsgaard - Oldebarn av fyrvokter Unsgaard
Emil Tønnesen - Sønn av fyrvokter Emanuel Tønnesen
Sverre Lande - Sønn av fyrvokter S. G. Lande
Marianne Berg-Hansen - Oldebarn av S. G. Lande
Jan Tønnessen - Barnebarn av John Tønnessen
Alf-Arian Loshamn - Historisk Billedsamling, Loshavn og Eikvåg
Folketellingene 1865, og 1900 - Vanse (Lodshavn), Spind, Trondheim, Kristiania, Dybvaag og Flosta (Narestø), 
Haugesund (Risøy), Flekkefjord (Glendrange), Høvåg (Aagerøen), Kragerø (Mørland)
Avisen "Vest-Agder" - Artikkel av Emanuel Tønnesen - januar 1937

Denne artikkelen har stått på trykk i Spind Historielags årsskrift 2002.

© Arthur Danielsen jr